Jøa er ei øy i Namsos kommune i Trøndelag, kjent for sin rike historie og naturskjønnhet. Vi er ca. 450 jøbygger som bor her. Hit kommer du enten med egen båt, hurtigbåt eller med ferja, som kun tar 5 minutter og 48 sekunder på en god dag.

Øya Jøa har vært befolket i flere tusen år, med spor etter bosetning som går tilbake til steinalderen. I dag kan du oppleve noe av den historiske susen som hviler over øya, gjennom rike og rause opplevelser som gir deg ro og fred i kroppen. Her er en kort oversikt over øyas historie.

Tidlig historie

Sjøen var riksveg nr. 1 i tidligere tider. Å bo ved sjøen sikret mat og overlevelse. Jøa har arkeologiske funn som viser menneskelig aktivitet allerede i steinalderen, bronsealderen og jernalderen. Det er funnet mange store hustufter fra jernalderen. Tranås jernaldrgård viser hvordan folk bygde og levde på den tida.

Det er funnet over 100 gravhauger og andre fortidsminner som vitner om tidlig bosetning og jordbruk på øya. Over 40 av disse gravhaugene finner du ved Hovssjøen. I samme område ble Norges første sittegraver funnet, som tyder på kulturpåvirkning fra øst. Båtgravfunn på Fosnes fra ca. år 900, med båt på 14 m, viser at gården og øya var et maktsenter på den tida.

Middelalderen

En av de første kirkene i Namdalen ble bygd på Jøa ca. år 1250. Fosnes kirkesokn dekket et stort område i regionen. Middelalderen var en viktig tid for utviklingen av fiske og gårdsdrift på øya. I 1596 reiste Jøa-bonden Nils Olsson Stein, på vegne av bøndene i Namdalen, til kongen i København for å klage på kongens skattefuter som jukset med vektene. Han er i boka «Norsk bondereising» betegnet som en av de første store bondeopprørerne i Norge.

Forfatteren Olav Duun skriver også om fiskarbonden på Jøa og Namdalskysten fra 1600- til 1900-tallet i 6-bindsverket «Juvikfolket». Ca. 1770 blir Namdalens første sykehus bygd på Tranås på Jøa. En strategisk plassering for folk som ferdes mye på sjøen.

På slutten av 1600-tallet og utover 1700-tallet utvikler Seierstad gård seg til en av de viktigste handels- og jektsentrene i Namdalen. Ei av jektene bragte på slutten av 1700-tallet prinsen av Orleans til Seierstad, på rømmen fra galgen etter den franske revolusjon. Ludvig Filip ble seinere Frankrikes siste konge fra 1830 - 1848.

Bildet viser Seierstad gård. Postkort fra 1919.

1800-tallet

Seierstad som handelssenter blir sterkt svekket etter etableringa av handelsbyen Namsos midt på 1800-tallet. Formannskapsloven av 1837 var startskuddet for de moderne kommunene i Norge. Kirkesoknet Fosnes blir da til Fosnes kommune, og med Jøa som kommunesenter. Overgangen fra naturalhushold til pengehushold (det store hamskifte ca. 1840) og utvandring til Amerika (1850-1914) førte til mange eierskifter i jordbruket på Jøa.

Skreifiske på Gjæslingan og fjordfiske tok seg veldig opp med nye båttyper og fiskeredskaper. Det samme gjelder passasjerbåttrafikken. Både Seierstad, Fosnes og Faksdal hadde båtanløp på slutten av 1800-tallet. Brakstad hadde båtanløp på slutten av 1800-tallet og Skjærvika på begynnelsen av 1900-tallet.

Kilnotfiske (og annet fiske) var en periode hovedinnntekten på mange gårder.

Dikteren Olav Duun blir født i 1876. Skolebarna får eget bygg i 1883. Ungdomslag og skytterlag blir stiftet på 1890-tallet. Dun meieri starter i 1897. Etter to kirkebranner på Fosnes-kirka blir Dun nytt kirkested i 1899.

Bildet viser Olav Duun (1876 - 1939)

1900-tallet

Dikteren Olav Duun gir fra 1907 til 1938 ut ca 30 romaner og novellesamlinger, og etablerer seg som en av Norges største forfattere. Ferdig med de 6 bøkene om Juvikfolket var han i 1926 storfavoritt til å få Nobels litteraturpris. Det ble utfordreren George Bernard Shaw som fikk prisen. I dikterboligen i Holmestrand bruker Duun Jøa, Otterøya og Namdalskysten som bakteppe i sine skildringer om det å være menneske. Olav Duuns barndomsheim på Øver-Dûn er restaurert og sommeråpen.
 
Først på 1900-tallet kommer også den industrielle revolusjon til Jøa. Energikrise under første verdenskrig førte til oppstart av Namdal Brenntorvfabrikk (1917) og Jøa Brenntorv (1918). Brenntorv fra Jøamyrene (4000 da) ble en viktig energikilde for industrien i Trøndelag. Det ble bygd jernbane fra Jøamyrene til utskiping i Skjærvika. Men bedre tilgang på kull og olje etter første verdenskrig, og to regnsommere i 1921 og 1922, førte dette til konkurser på brenntorvfabrikkene. Et lignende torvprosjekt under andre verdenskrig gikk samme vegen.

Bildet viser Namdal Brenntorvfabrikk produserte torv på Jøamyrene 1917 - 1922.

Reduserte fiskebestander utover 1900-tallet tvang fiskarbonden mer på land. Den teknologiske utviklinga i jordbruket endret driftsformene. Hesten ble skiftet ut med traktor etter andre verdenskrig. Strømmen kom til Jøa i 1951. Deler av myrene på Jøa blir tilleggsjord og dyreholde øker. Jordbruksmiljøet på Jøa styrker seg utover 1900-tallet. Kilnotfiske etter laks, som varer fra ca. 1870 - 1970, var ei viktig tilleggsinntekt for en del bønder på Jøa. Andre småbrukere fortsetter med noe tradisjonelt fiske, mens andre tar tilleggsarbeid på vinteren hos skobrukseier Albert Collett langs Salvatnet. I 1996 blir Torgeir Strøm leder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag.

Bildet viser traktor som avløser hest ca. 1955.

Mot slutten av 1900-tallet vokste laksoppdrettsnæringa fram i de norske fjorder. Det startet med lokale eiere i fjordene rundt Jøa også, men fiskesjukdom og behov for mye kapital endret fort eierstrukturen. I en relativt kort periode rundt 1990 var det lakseslakteri på Jøa. De fleste som arbeidet på lakseslakteriet var kvinner.

Rundt 1980 skjer det en utbygging av kommunal sektor. For Jøa, som kommunesenter i Fosnes kommune, ble det mange nye administrative arbeidsplasser. Jøa veg-og brulag ble startet i 1975. Vegbygging utover Elvalandet fører til stadig kortere ferjeturer, meeern Jøabrua lar vente på seg.

Bildet viser Dun meieri (1897 - 1973). Bilde fra ca. 1960.

Nåtid

Jordbruket står fremdeles sterkt på Jøa. Det er vesentlig færre aktive bruk, men produksjonen er like stor som før. Jorda er for det meste i god hevd. Jøa er blant de største produsentene av melk per innbygger i Norge. Skogbruket gir etter hvert noe mer tilleggsinntekt på en del gårder.
Sjøl om lakseoppdrettsnæringa er sentralisert og automatisert, utgjør næringa viktige arbeidsplasser på øya. Mange jøbygger pendler i 45 minutter til Namsos på jobb.

Bygdene i Norge, som i resten av verden, opplever sterke sentraliseringskrefter. Utover 1900-tallet var barnekullene store og befolkningstallet var omtrent det dobbelte av i dag, mellom 800 - 900. Industrialiseringa etter andre verdenskrig trakk mye folk til byene. Inntektsopptrappingsplanen i jordbruket i 1975, og utbygging av kommunal sektor på samme tid, bremset nedgangen i folketallet på Jøa kraftig. Fra 1990 og fram til 2015 gikk barnetallet i skolen ned fra 135 til 45. Heldig vis var det en del innbyggere fra tettbygde områder i Europa som slo seg ned på Jøa i denne perioden, og som stabiliserte barnetallet i barnehage og skole.

Nå ser vi at en god del unge voksne med røtter fra Jøa kommer tilbake og bosetter seg på øya. Forhåpentlig vis ser vi nå en grønn motbølge som demper folkeflyttinger til byene. Nedgangen i folketall var nok den viktigste årsaken til at fosnesbyggene valgte kommunesammenslåing med Namdalseid og Namsos i 2020. Jøa er nå en del av nye Namsos kommune.

Jøa er fremdeles ei levende bygd hvor kultur og idrett blomstrer. Frivilligheten bidrar med dugnad for øyas velvære. Ei voksende reiseliv- og opplevelsesnæring gir øyas befolkning nye sosiale møteplasser, og ønsker tilreisende hjertelig velkommen til Jøa - landet i eventyret!